Searching for Palestine

If you ask a zionist or a settler, he will tell you there is no such thing. Palestine is a mere ficticious biblical name temporarily assigned to the home of the israelis, their ''promise land''. Ask someone from the palestinian authority, he will tell you the borders of palestine are the 67 borders ( the west bank and the gaza strip) . Ask a member of hamas and he will tell you that since there is no such thing as israel , then palestine is the land that stretches from the northern border with lebanon down to the negev desert and from the mediterranean to the border with jordan. ask a member of the UN and he will tell you it is not yet a state and that since israel is recognised with world consensus , palestine is the remainder of ''historical palestine'' after partition plan 181. Pose the same question to a bedouin, he will tell you his palestine is where the wind takes him. Ask a peasant he will say it is the seasons, the earth, and every beautiful thing in this world. A pierced teenager somewhere in germany will most likely stare at you and after several minutes of thinking ask,''pakistan?''.

A philosopher will tell you it is a ''state of mind'', A realist will call it a lost cause , and the israeli government will reply mysteriously ,''it is the palestinian territory''-naturally without specifying what the appropriate territory for the palestinians might be. An eighty year old refugee will take a key out of his pocket and stare at it with nostalgia , while his six year old granddaughter will say it is an image she formed in her head after hearing stories from her father and grandfather. Coexistence and peace enthusiasts will try to remove the barrier between palestine and israel and tell you they should both be one country living in peace and prosperity –ignoring the fact that they are in fact separated by an 8 meter wall and that the two sides, well, don't fancy each other much.

Ask a poet, he will say it is an unspoken language that can only be seen and felt by those who search for it. A politician/writer will say it is a cause and right and country to be liberated line by line. A poor man will mutter something about feeding his children and lower his gaze .A defeatist will either smirk at you or look almost sorry for you. A christian will tell you it is the birthplace of jesus christ and the land in which he was crucified and from which he rose to heaven. A sheikh will define it as the land to which the prophet muhammad flew on the back of the buraq and then rose to the seven heavens. A teenage mujahed will –after asking if there are women in heaven- tell you it is a land worth dying for while carichaturists following the footsteps of Naji Al -Ali will in a small sketch and a sentence tell you it is the missing facial features of a ten year old refugee.

On a map it is drawn differently by different people, sometimes drawn in full size with the sad title ''historical palestine'' on top , at times shown across the years all the way from 1947-2009 with the color representing ''palestine'' shrinking at an exasperating rate and with the color representing ''israel'' spreading like the plague. In books it is depicted in either expressive geographical descriptions of landscape, historical descriptions of catastrophes or in symbolism filled with heros, handala , stone throwers and blood.

No matter how you choose to define it, the palestinian experience can only be summed up as a''melting pot of emotions''. The palestinian experience consists of going through emotions of surrender , resistance, strength , weakness, faith, hope, religiousness and atheism , emotions of a lifetime all cramped into every single day of a palestinian's existence. It is walking through the via dolorosa to see a man carrying a wooden cross ;pass by an orthodox jew awaiting god in mamilla; observing a military car parked outside the dome of the rock mosque as young boys throw curses at you. Being palestinian means a constant search for identity , and the struggle between identity and ID. It means never truly acquiring a singular , independent identity because somehow in the end, no matter how hard you try, the palestinian identity seems to overpower any other.

Whether you resist because you are palestinian or if you are palestinian because you resist is a matter to be argued by many. Some will tell you that every palestinian is a fighter and deserves to be honored while some will tell you they are at fault for choosing the government that monopolised their land, sold their country and worked magic on foreign aid to make it dissapear into the abyss. The truth of the matter is that those who try to monopolise resistance as a trait of the palestinians' cause are fooling themselves. Resistance existed long before the cause did, and so did perseverance. And not all palestinians resist. There are those who gave up far before the word go.

The palestinian experience is the crossroads every palestinian reaches in his life. A choice of either continuing along with his life in search of a separate identity, sometimes but rarely acquired ; or, of committing him or herself to the cause out of a sense of responsibility or because of his love for the homeland. Palestine is something that was forced upon us –thankfully- and I cannot help but wonder whether or not we would be so patriotic if palestine were free. The answer would for the most part be no. and therefore we cannot help but feel torn . the occupation of our land has educated us on freedom, strength , perseverance , steadfastness, corruption and surrender. And perhaps the question is not where we find palestine, or what defines it but rather: would it matter to us anymore if it were ours?

- Sara Johanne Ayad 29. juni 2009

30. juli, Jerusalem, checkpoint og ICAHD

God morgen, folkens. Klokken er kvart på fem og vi skal ut i bussen. En nydelig, kjølig morgen for å stå i kø på checkpointet mellom Betlehem og Jerusalem. Vi ankommer muren ca. halv seks, hvor vi møter Jonas. Jonas jobber for EAPPI, Ecumenical Accompany Program for Palestine and Israel. EAPPI observerer checkpoints, teller hvor mange som går gjennom og registrerer behandlingen de får. På denne dagen var det overraskende lite folk, og ting gikk rimelig kjapt. Normalt står køen langt ned i gaten og vel så det. Selv om vi ikke fikk se ting på sitt verste var det fortsatt lite behagelige forhold, for å si det mildt. Det ER toaletter der, men disse er ikke annet enn hull i gulvet. Ikke hadde de innlagt vann, og ikke ble de vasket. Trivelig. Vi ble kjapt vinket gjennom så snart vaktene så passene våre. Vi fikk alle slags responser fra palestinerne rundt oss. De fleste var likegyldige til oss, noen ga oss olme blikk, mens andre smilte og fortalte oss om seg selv og hvordan det var å stå i køen. Etter turen gjennom checkpointet hadde vi en del tid til overs, så vi satt oss på fortauet og spiste egg, brød og falafel. Deretter gikk turen til jerusalem, mer spesifikt til gamlebyen. Nok en gang ble det turisme på min bloggdag, med omvisning i gamlebyen. Jeg presterte selvfølgelig å kakke hodet i en lav døråpning i the Holy Sepulcher(skiltet med advarsel om lav takhøyde hang etter min mening på feil side). Vi var heldig nok til å slippe inn i Klippedomen og Al Aqsa-moskeen, noe svært få ikke-muslimer får lov til. Vi fikk til og med ta så mye bilder vi ville. Etter dagens turistopplevelser og lunsj, gikk turen til YMCA i øst-jerusalem, hvor vi fikk en introduksjon til ICAHD - Israeli Comittee Against House Demolitions. ICAHD er en israelsk organisasjon som jobber for å dokumentere, opplyse om og hindre systematisk diskriminering av palestinere gjennom nedrivning av hus og underutviklet infrastruktur. Vi ble tatt på omvisning gjennom øst-jerusalem, og forskjellen melom øst og vest var sjokkerende. Hovedgaten i øst-jerusalem var verre enn den gjengse vestlandske landevei(!) De palestinske husene mangler både innlagt vann og innlagt elektrisitet, søppel ligger i gatene, og inne blant disse tegnene på forfall og manglende infrastruktur finner vi nydelige små oaser av flotte moderne bygninger - israelske bosetninger, eller "nabolag" som de kaller dem. Representanten for ICAHD fortalte oss om de forskjellige metodene som blir brukt for å tvinge palestinere ut av jerusalem. Høyreekstremistiske organisasjoner sponser bosettingene i øst-jerusalem, de palestinske husene blir bevisst utelatt fra vann-, kloakk- og elektrisitetsnettet, og palestinerne blir druknet i byråkrati. Vi ble vist en bygning som ble kjøpt opp - tidligere administrative kontorer for politiet i Jerusalem. Disse ble solgt på betingelsen at oppkjøper skaffet politiet nye kontorer. Etter omvisningen ble vi kjørt til en bosetning et stykke utenfor jerusalem - et nydelig sted, med frodig vegetasjon, nye hus og vakre omgivelser - en perfekt forstad. Bare synd den er bygd på palestinsk land. Og videre bortenfor bosetningen fant vi de nye kontorene til politiet i Jerusalem - 20 minutter fra Jerusalem, midt i ørkenen. Nok en gang har vi fått se at bosetningene tar alle ressursene - landet, vannet, veiene, alt. Gjennom systematisk diskriminering og trakkasering presses palestinerne ut og israelske bosettere flytter inn. Bak den vakre fasaden ligger et råttent motiv.

Turistaktivistisk hilsen

Erling

Søndag 26. juli, Betlehem

Igjen vandret vi gatene i den historiske byen sør på Vestbredden. Etter det obligatoriske besøket i Fødselskirken, dro vi til Ma'an News Agency. MNA er et av de få uavhengige nyhetsbyråene i Palestina. Assisterende sjefsredaktør, en jødisk mann av amerikansk opprinnelse, er kanskje ikke det en venter å treffe på et nyhetsbyrå som fokuserer på å gjengi alle overgrep israelske styrker utfører på Vestbredden og Gaza-stripen.
- Det er en ubalanse i hva internasjonale medier viser fra konflikten her nede. Vi arbeider med å vise det som skjer her, som den internasjonale pressen ikke alltid plukker opp.
Med sine kontorer i Ramallah, Betlehem og Gaza dekker de konflikten. Deres historier har flere ganger nådd Europa, og under Gaza-krigen i desember 08 - januar 09, spilte de en viktig rolle med å få ut ferske historier fra det krigsrammede området.

Tilbake på YMCA i Beit Sahour hadde vi et spennende foredrag med Defense for Children - Palestine Section (DCI). Etter en lang og slitsom dag med stekende varme, tenkte Ole han skulle ta seg en liten lur før foredraget, og sov gjennom hele foredraget. Han var ikke alene. Noe som var dumt, siden dette er en veldig viktig organisasjon. De setter søkelyset på barnas rettigheter, spesielt da de palestinske, som regelrett brytes av israelske myndigheter. Representanten fra organisasjonen fortalte blant annet om at et israelsk barn blir myndig når det fyller 18 år, mens et palestinsk barn blir myndig når det fyller 16 år. Grunnen til dette er at israelske myndigheter skal kunne sikte og dømme palestinere over 16 år som voksne. Dette er ikke det eneste eksempelet på konsekvent diskriminering og brudd på menneskerettigheter, fra israelske myndigheter ovenfor palestinere. Et annet eksempel er at et palestinsk barn kan sitte i varetekt i opptil 2 år før saken kommer opp for retten, mens et israelsk barn kan sitte i opptil 9 mnd før saken må tas opp for retten. DCI jobber med å rapportere til det internasjonale samfunnet om hvilke brudd på barnerettigheter de oppdager.

En argela-fylt hilsen fra Beit Sahour,
JfJ 09

27. juli - Jeriko og Dødehavet

Da var det på an igjen. Nok en gang har jeg fått den ærefulle oppgave å skrive om våre (turist)opplevelser. Denne gangen går turen til Jeriko, verdens eldste by, og YMCA/YWCA der. Vi ble stadig påmint før vi dro om hvor varmt det ville være, men når det kom til stykket var det egentlig ikke så gale. Bare en 35-40 grader, skulle jeg tro. Vi startet med en tur til YMCAs yrkesfaglige treningssenter i Jeriko, hvor vi ble vist rundt i de forskjellige lokalene - snekring, metallarbeid, bilmekanikk, og it/elektronikk-service var hovedlinjene her. I tillegg til disse fem linjene, for mannlige studenter, var det også to linjer for kvinner: grafisk design og elektronikk. Fra YMCA gitt turen videre til YWCA, hvor vi fikk et foredrag om deres arbeid. Dette arbeidet hadde flere sider, fra matlaging og salg av disse, til såkalt "gender training", opplæring i kjønnsroller og kvinners rettigheter. Vi ble servert et utsøkt måltid stelt i stand av kvinner som tok del i YWCA sitt prosjekt, og deretter gikk turen til Dødehavet. Ca. 500 meter under havet finner vi denne ganske unike badeplassen. Med et forbausende høyt saltinnhold er det vanskelig å dukke under - dette er heller ikke tilrådelig, da saltvannet setter øynene i fyr og flamme. Tildekket i gjørme vasset og fløt vi rundt, og jeg samlet etterhvert noen artige suvenirer - saltkrystaller som samlet seg i flak på bunnen, og en jødisk ring. Ringen forsvant desverre på turen inn mot land, men salt fra dødehavet fikk jeg ihvertfall med. Tross det nesten ubehagelige saltnivået var det meget forfriskende med et bad, og vi busset hjem, slitne men fornøyde.

Godt saltet hilsen

Erling

Hebron

- De kom ned fra en av bosetningene rundt byen og satte fyr på kjøkkenet vårt.
En av guttene i familien står og forklarer hvordan de ortodokse bosetterne i Hebron kom og kastet en molotov cocktail inn i kjøkkenet deres. Ti meter unna er et israelsk vakttårn, med soldater som bare sto og så på det som skjedde. Dette er bare en av mange grusomheter som bosetterne har begått mot den palestinske lokalbefolkningen i Hebron.

Hebron er en palestinsk by på vestbredden, med rundt 170,000 palestinske innbyggere. I tillegg er det cirka 400 jødiske bosettere, med rundt 1500-2000 israelske soldater til å passe på dem. For å beskytte disse bosetterne er det deler av byen som kun er tilgjengelig for soldatene og bosetterne. Et eksempel er den tidligere hovedgata i byen, som er helt stengt for palestinere.

Det er lett å bli provosert når man beveger seg gjennom Hebron. Hvor enn man går ser man konsekvensene av den israelske okkupasjonen av byen. Enten det er snakk om de mange sjekkpunktene der israelske soldater står klare til å kontrollere hvem som beveger seg gjennom byen, eller sperringene som er satt opp for å holde palestinere unna visse områder. Kanskje det mest provoserende er at palestinerne har sett seg nødt til å sette opp beskyttelsesnett over handlegatene for å beskytte seg mot steiner og søppel som bosetterne kaster ned på dem fra leilighetene sine. Mange palestinere har måttet flytte fra byen på grunn av trakasseringen. Og de israelske soldatene overser eller deltar i trakasseringen.

Hebron er en absurd by. Det er vanskelig å forstå hvordan det internasjonale samfunnet kan godta denne praksisen fra midtøstens eneste demokrati.

Fredag 24, flyktningeleir og tur i Betlehem

God kveld i stue og hjem. Dette blir mitt første innlegg her, og min beretning blir om fredagens aktiviteter. Den første delen av dagen tilbrakte vi i Betlehem, med lokal guide. Vi så på den beryktede muren, og det var sterke meninger som ble malt på veggen, både av lokalbefolkningen på arabisk, og på en rekke andre språk, med overraskende mange spanske slagord og fraser. Etter omvisningen i Betlehem dro vi til flyktningeleiren Aida. Jeg ble sjokkert da vi ble fortalt at israelske soldater uten provokasjon skyter inn i flyktningeleiren, til og med på lekende barn! Men trass i trange forhold og dårlige levekår, blir vi møtt med smil og vennlige hilsener. Barn løper rundt i gatene, og vi fikk mange nysgjerrige blikk. Israelske vakttårn har utsyn over hele flyktningeleiren, og oppetter veggene til et tårn vi så var det store malingsklatter. Vi fikk vite at folk i leiren hadde fylt ballonger med maling og kastet dem på tårnet mens det ble satt ned, i et forsøk på å dekke vinduene med maling så soldatene ikke kunne se ut, med begrenset effekt. Vi besøkte Lajee-senteret, som var like utenfor leiren. Her fikk vi høre om livet i leiren, og om forskjellige prosjekter som har blitt arrangert for barn og ungdom i leiren. Senteret hadde muligheter for flyktningene til å bruke datamaskiner, lese bøker, og andre aktiviteter. Vi så også på resultatet av noen av prosjektene som har blitt arrangert, blant annet ett hvor barn/unge fra leiren dro til landsbyene de opprinnelig hører hjemme, og tok bilder og intervjuet sine foreldre og besteforeldre. Det var fantastisk å se hvor utholdene og hvor mye håp det er hos disse folkene, og det gir meg håp for at ting en gang i fremtiden kan bli bedre. Hver dag jeg tilbringer her nede gjør meg litt mer aktivist.

Håpefull hilsen fra Palestina

Erling Storesund

Torsdag 23. juli, Abu Dis

PANG! Fyrverkeriet smeller ti meter over oss. Det er dansing, arabiske rytmer fra en sprengt høyttaler, det er mat, det er vannpipe, det er fest på palestinamåten. Vi sitter på et hustak i Abu Dis, fire vettskremte nordmenn og en australer som ikke er helt sikre på hva de har rotet seg borti.

Dagen startet rolig nok. Etter mye om og men våknet Erling til liv, og vi var klar til å dra inn til Betlehem. Turen gikk gjennom de historiske gatene hvor en ny religion ble født for litt over to tusen år siden, og hvor det nå ligger vannpipe-sjapper og klesboder side om side. Etter en herlig falafel-lunsj på en av Betlehems eldste restauranter går turen videre til Abu Dis for å besøke Helenes tante, Signe, og hennes ektemann, Ali. Onkel Ali tok oss med på en rundtur i Abu Dis for å vise oss noen av prosjektene de er involvert i, blant annet et senter for barn og ungdom. I tillegg fortalte han oss om sin langvarige kamp mot den israelske stat for å få tilbake hotellet som har vært i familien i generasjoner, men som israelerne har okkupert (man kan lese mer om denne konflikten i Magasinet fra 13. juni i år, eller denne artikkelen).

Diskusjonen ved middagsbordet handlet naturlig nok mest om konflikten vi kunne se utenfor vinduet. Sara, den eldste datteren i huset, snakket lidenskapelig om hennes opplevelser. Det var nok vanskelig for oss å forstå hennes sinne og hennes frustrasjon, men dette er snakk om en jente som hver dag må stå i kø ved checkpoints bare for å komme seg til og fra skolen. Hun leste også en tekst hun hadde skrevet om hva Palestina er, og hva hun ønsker at det skal bli (denne teksten vil vi legge ut senere). Begge døtrene, Sara og Chiara, er aktive i organisasjoner som driver informasjonsarbeid, blant annet ift mangelen på vann i enkelte deler av Vestbredden som er et resultat av bosetningene som bruker alt vannet i området.

Da vi hadde takket for oss og var på vei tilbake fikk Ali en telefon fra sin bror. Han insisterte på at vi måtte komme til festen han holdt for sin sønn som var ferdig med skolen. PANG!